30. Men sjøfolkene ville prøve å rømme bort fra skipet. De firte livbåten ned på sjøen under det påskudd at de ville legge anker ut fra forstavnen.
31. Da sa Paulus til høvedsmannen og soldatene: Dersom ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet.
32. Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive bort.
33. Da det led mot dag, oppfordret Paulus alle til å spise. Og han sa: I dag er det den fjortende dagen dere har gått i spenning uten mat, uten å ta noe til dere.
34. Derfor ber jeg dere å ta føde til dere, for det hører med til deres frelse. For det skal ikke falle et hår av hodet på noen iblant dere.
35. Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øyne og brøt det og begynte å spise.
36. Da fikk de alle nytt mot, og de tok selv føde til seg.
37. Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet.
38. Da de var blitt mette, lettet de skipet ved å kaste matvarene på sjøen.
39. Da det ble dag, kjente de ikke landet, men de ble var en vik med en sandstrand. Der bestemte de seg for å sette skipet på land, om det var mulig.
40. De kappet da ankrene og lot dem gå i sjøen. De løste også de tauene som de hadde surret rorene med. Så heiste de forseilet for vinden, og styrte mot stranden.
41. Men de drev inn mot en grunne som hadde dypt vann på begge sider. Her støtte de på med skipet. Forskipet satte seg fast og sto urørlig, men akterskipet ble etter hvert slått i stykker av de kraftige brenningene.
42. Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen av dem skulle svømme bort og rømme.
43. Men høvedsmannen, som ville berge Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg ut og komme seg på land.
44. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På den måten fikk alle berget seg i land. #v.22,24,25.