21. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus sto fram iblant dem og sa: Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt ut fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet!
22. Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere skal gå tapt, men bare skipet.
23. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener,
24. og sa: Frykt ikke, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave.
25. Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå slik som det er sagt meg.
26. Men vi skal strande på en eller annen øy.
27. Da den fjortende natten var kommet, og vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar mot land.
28. Da de loddet, fant de tjue favner. Men da de kom et lite stykke lenger og loddet igjen, fant de femten favner.
29. Da de fryktet for at de kanskje kunne støte på skjær, kastet de fire ankere ut fra akterstavnen, og ønsket bare at det måtte bli dag.
30. Men sjøfolkene ville prøve å rømme bort fra skipet. De firte livbåten ned på sjøen under det påskudd at de ville legge anker ut fra forstavnen.
31. Da sa Paulus til høvedsmannen og soldatene: Dersom ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet.
32. Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive bort.
33. Da det led mot dag, oppfordret Paulus alle til å spise. Og han sa: I dag er det den fjortende dagen dere har gått i spenning uten mat, uten å ta noe til dere.
34. Derfor ber jeg dere å ta føde til dere, for det hører med til deres frelse. For det skal ikke falle et hår av hodet på noen iblant dere.