20. Da verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det veldige uværet fortsatte, var det fra nå av forbi med alt håp om redning.
21. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus sto fram iblant dem og sa: Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt ut fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet!
22. Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere skal gå tapt, men bare skipet.
23. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener,
24. og sa: Frykt ikke, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave.
25. Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå slik som det er sagt meg.
26. Men vi skal strande på en eller annen øy.
27. Da den fjortende natten var kommet, og vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar mot land.
28. Da de loddet, fant de tjue favner. Men da de kom et lite stykke lenger og loddet igjen, fant de femten favner.