15. Skipet ble feid av sted og kunne ikke holdes opp mot vinden. Vi ga da opp og lot oss drive.
16. Da vi kom i le av en liten øy som hette Klauda, var det bare så vidt vi fikk berget livbåten.
17. Da de hadde fått den om bord, grep de til nødhjelp og surret tau om skipet. De var nå redde for å drive ned på Syrten, og slapp ut drivankeret og drev av sted.
18. Vi ble nå kastet omkring av stormen, og den følgende dagen begynte de å kaste lasten over bord.
19. Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret i sjøen.
20. Da verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det veldige uværet fortsatte, var det fra nå av forbi med alt håp om redning.
21. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus sto fram iblant dem og sa: Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt ut fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet!
22. Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere skal gå tapt, men bare skipet.
23. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener,
24. og sa: Frykt ikke, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave.
25. Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå slik som det er sagt meg.