11. Men høvedsmannen satte mer lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
12. Og da havnen ikke egnet seg så godt for vinteropplag, ble de fleste enige om at de skulle seile videre derfra. En ville prøve om en kunne nå fram og ta vinterhavn i Føniks, en annen havn på Kreta, som vender mot sørvest og nordvest.
13. Da det nå begynte å blåse en svak sønnavind, tenkte de at de kunne gjennomføre det de hadde satt seg fore. De lettet anker, og seilte langs Kreta, nær land.
14. Men ganske snart kom det en sterk virvelvind som de kaller eurakylon, og kastet seg ned fra øya.
15. Skipet ble feid av sted og kunne ikke holdes opp mot vinden. Vi ga da opp og lot oss drive.
16. Da vi kom i le av en liten øy som hette Klauda, var det bare så vidt vi fikk berget livbåten.
17. Da de hadde fått den om bord, grep de til nødhjelp og surret tau om skipet. De var nå redde for å drive ned på Syrten, og slapp ut drivankeret og drev av sted.
18. Vi ble nå kastet omkring av stormen, og den følgende dagen begynte de å kaste lasten over bord.
19. Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret i sjøen.
20. Da verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det veldige uværet fortsatte, var det fra nå av forbi med alt håp om redning.
21. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus sto fram iblant dem og sa: Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt ut fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet!
22. Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere skal gå tapt, men bare skipet.
23. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener,