6. Og nå står jeg her og skal dømmes fordi jeg setter mitt håp til det løftet som Gud har gitt til fedrene,
7. det som vårt tolvstammefolk under uopphørlig gudstjeneste natt og dag håper å vinne fram til. For dette håpet, konge, blir jeg anklaget, og det av jøder!
8. Hvorfor bedømmes det som utrolig hos dere at Gud reiser opp døde?
9. Jeg for min del mente at det var min plikt å kjempe mot Jesu, nasareerens navn.
10. Det gjorde jeg da også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra yppersteprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og når de ble dødsdømt, ga jeg min stemme for det.
11. Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet.
12. Under dette dro jeg også til Damaskus med fullmakt og oppdrag fra yppersteprestene.
13. Men midt på dagen så jeg på veien, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle om meg og om dem som reiste sammen med meg.
14. Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en røst si til meg på hebraisk: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.