3. For du har meget god kjennskap til alle skikker og lærespørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg at du vil høre tålmodig på meg.
4. Alle jøder kjenner mitt liv, for helt fra ungdommen av har jeg levd blant folket mitt og i Jerusalem.
5. De kjenner til fra før - om de bare ville komme fram med sitt vitnesbyrd - at jeg fra begynnelsen av har levd som fariseer, det strengeste partiet av vår gudsdyrkelse.
6. Og nå står jeg her og skal dømmes fordi jeg setter mitt håp til det løftet som Gud har gitt til fedrene,
7. det som vårt tolvstammefolk under uopphørlig gudstjeneste natt og dag håper å vinne fram til. For dette håpet, konge, blir jeg anklaget, og det av jøder!
8. Hvorfor bedømmes det som utrolig hos dere at Gud reiser opp døde?
9. Jeg for min del mente at det var min plikt å kjempe mot Jesu, nasareerens navn.
10. Det gjorde jeg da også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra yppersteprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og når de ble dødsdømt, ga jeg min stemme for det.
11. Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet.
12. Under dette dro jeg også til Damaskus med fullmakt og oppdrag fra yppersteprestene.
13. Men midt på dagen så jeg på veien, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle om meg og om dem som reiste sammen med meg.
14. Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en røst si til meg på hebraisk: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.
15. Jeg sa da: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger.
16. Men reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor viste jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det jeg vil vise deg.
17. Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene, som jeg sender deg til,
18. for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg.
19. Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske synet.