13. Heller ikke kan de bevise for deg de andre anklagene de har imot meg.
14. Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene.
15. Og jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse både av rettferdige og urettferdige.
16. Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.
17. Etter flere års forløp kom jeg for å overbringe kjærlighetsgaver til mitt folk, og for å ofre.
18. Mens jeg var i ferd med dette, etter at jeg hadde renset meg, fant de meg i templet. Det var ikke noe oppløp eller noe oppstyr.
19. Men det var noen jøder fra Asia der, og disse burde stå fram for deg, og anklage meg om de hadde noe å si på meg.
20. Eller la disse selv si hva skyld de fant hos meg da jeg sto for Rådet.
21. Det måtte da være den ene setningen jeg ropte da jeg sto iblant dem: Det er for de dødes oppstandelse jeg i dag står for retten iblant dere!
22. Men Feliks utsatte saken, for han hadde nøye kjennskap til Veien. Og han sa: Når øverste høvedsmann Lysias kommer hit ned, skal jeg ta stilling til saken mellom dere.
23. Han bød høvedsmannen at Paulus skulle holdes i varetekt og bli mildt behandlet. De skulle ikke hindre noen av hans egne fra å være til tjeneste for ham.
24. Etter noen dager kom Feliks sammen med sin kone Drusilla*, som var jødinne. Han sendte bud etter Paulus og hørte ham vitne om troen på Jesus som Messias.
25. Men da han talte om rettferdighet og avhold og den kommende dom, ble Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud på deg igjen.
26. Samtidig håpet han at han skulle få penger av Paulus. Derfor sendte han ofte bud etter ham og talte med ham.
27. Da to år var gått, fikk Feliks til ettermann Porcius Festus, og da Feliks gjerne ville vinne takk av jødene, lot han Paulus være igjen der i lenker.