9. Det ble nå rop og skrik, og noen skriftlærde av fariseerpartiet sto fram og tok striden opp. De sa: Vi finner ikke noe ondt hos dette mennesket! Tenk om det var en ånd som talte til ham, eller en engel?
10. Striden ble nå så voldsom at den øverste høvedsmannen fryktet for at Paulus skulle bli slitt i stykker av dem. Han bød derfor soldatene å gå ned og rive ham fra dem og føre ham inn i festningen.
11. Men natten etter sto Herren for ham og sa: Vær frimodig! Likesom du har vitnet om meg i Jerusalem, slik er det nødvendig at du også vitner i Roma.
12. Men da det var blitt dag, fikk judeerne i stand en sammensvergelse, og forbannet seg på at de verken ville ete eller drikke før de hadde drept Paulus.
13. Det var mer enn førti menn som var med i denne sammensvergelsen.
14. Disse gikk til yppersteprestene og de eldste og sa: Med en ed har vi forbannet oss på at vi ikke skal smake mat før vi har drept Paulus!
15. Nå må dere sammen med Rådet gjøre det klart for den øverste høvedsmann at han skal føre ham ned til dere, som om dere ville undersøke hans sak nøyere. Så holder vi oss klar til å drepe ham før han når fram.
16. Men Paulus’ søstersønn fikk høre om dette bakholdet. Han gikk av sted og kom inn i festningen og fortalte det til Paulus.
17. Da kalte Paulus en av høvedsmennene til seg og sa: Før denne unge mannen til den øverste høvedsmannen! For han har noe å melde ham.