5. I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten.
6. Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og det sto vaktmenn utenfor dørene og voktet fengselet.
7. Og se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i fangerommet. Han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender.
8. Og engelen sa til ham: Spenn beltet om deg og ta skoene på! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast kappen om deg, og følg meg!
9. Han gikk da ut og fulgte ham. Han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, men trodde at han så et syn.
10. De gikk forbi både den første og den andre vakten, og kom til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv. De gikk ut, og fortsatte én gate til endes, og plutselig forsvant engelen for ham.
11. Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd, og fra alt det som jødefolket har gått og ventet på.
12. Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba.
13. Han banket på døren til portrommet, og en pike ved navn Rode kom ut for å høre etter.
14. Da hun kjente igjen Peters stemme, glemte hun av bare glede å åpne døren, men sprang inn og fortalte at Peter sto utenfor.
15. De sa til henne: Du er fra sans og samling! Men hun forsikret at slik var det. Da sa de: Det er hans engel!
16. Imens fortsatte Peter å banke på. Og da de åpnet og fikk se ham, ble de ute av seg selv av undring.
17. Han ga tegn til dem med hånden at de skulle tie, og så fortalte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: Fortell dette til Jakob* og brødrene. Så gikk han bort og dro til et annet sted.
18. Om morgenen ble det ikke lite oppstyr blant soldatene. De undret seg over hvor Peter var blitt av.
19. Herodes lot lete etter ham, men fant ham ikke. Han tok da vaktmennene i forhør og bød at de skulle føres bort. Selv dro han fra Judea og ned til Cæsarea og ble værende der.
20. Han var meget forbitret på folket i Tyrus og Sidon. Men de ble enige om å tre fram for ham. Da de hadde fått Blastus, kongens kammerherre, på sin side, ba de om fred fordi landet deres fikk sine forsyninger fra kongens land.