24. Dagen etter kom de til Cæsarea. Kornelius ventet på dem. Han hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner.
25. Da nå Peter var på vei inn, gikk Kornelius ham i møte, falt ned for føttene hans og tilba ham.
26. Men Peter reiste ham opp og sa: Stå opp! Også jeg er et menneske.
27. Og han samtalte med ham mens han gikk inn i huset. Der fant han mange samlet.
28. Han sa til dem: Dere vet hvor utillatelig det er for en jøde å ha samkvem med noen av et annet folk, eller å gå inn til ham. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent.
29. Derfor kom jeg også uten innvendinger da jeg ble budsendt. Men nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg?
30. Kornelius sa da: For fire dager siden - det var da som nå ved den niende time - var jeg i bønn hjemme i huset mitt. Og se, en mann i lysende klær sto foran meg.
31. Og han sa: Kornelius, din bønn er hørt, og dine almisser er husket for Guds ansikt.