9. Lykkeligere var de som ble drept ved sverd, enn de som ble drept ved sult, de som tærtes bort og gikk til grunne av mangel på mat fra markene.
10. Ømhjertede kvinner kokte selv sine egne barn. De tjente dem til føde da mitt folks datter gikk til grunne.
11. Herren lot sin harme få fritt løp. Han utøste sin brennende vrede og tente en ild i Sion, og den fortærte hennes grunnvoller.
12. Jordens konger og alle som bodde i verden, trodde ikke at noen motstander og fiende skulle komme inn gjennom Jerusalems porter.
13. Men det skjedde likevel, for hennes profeter hadde syndet, og hennes prester førte skyld over seg, da de utøste rettferdiges blod i byen.
14. De streifet omkring på gatene som blinde, tilsølt med blod, så ingen kunne røre ved deres klær.
15. Vik bort! Uren! ropte folk til dem. Vik bort! Vik bort! Rør ikke ved oss! De har flyktet og vanker omkring. Det blir sagt blant folkene: Her får de ikke være lenger!
16. Herrens åsyn har spredt dem, han ser ikke mer til dem. Prester aktet de* ikke, og over gamle forbarmet de seg ikke.
17. Våre øyne sviktet oss mens vi forgjeves stirret etter hjelp. På vårt vakttårn speidet vi etter et folk* som ikke kunne frelse oss.
18. De lurte på våre skritt, så vi ikke kunne gå på gatene. Vår ende var kommet nær. Vår tid var omme, ja, vår siste stund var kommet.
19. Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner. På fjellene forfulgte de oss, i ørkenen lurte de på oss.
20. Vår livsånde, Herrens salvede*, ble fanget i deres fallgraver. Det var om ham vi sa: I hans skygge vil vi leve blant folkene.