1. Israel er et frodig vintre, som bærer frukt. Jo mer frukt han fikk, dess flere altere bygde han. Jo bedre det gikk med landet hans, dess vakrere billedstøtter gjorde han seg.
2. Deres hjerte er delt. Nå skal de bøte. Han skal bryte ned deres altere og ødelegge billedstøttene.
3. Ja, nå skal de si: Vi har ingen konge! For vi har ikke fryktet Herren - og kongen, hva kan vel han gjøre for oss?
4. De har talt tomme ord, sverget falskt, inngått forbund. Og retten skyter opp som giftige vekster på markens furer.
5. For Bet-Avens kalv* er Samarias innbyggere i angst. Ja, dens folk sørger over den, og dens avgudsprester skjelver for den - for dens herlighet, fordi den er ført bort fra dem.
6. Også den skal bli ført til Assur, som en gave til kong Jareb*. Skam skal Efra’im høste. Israel skal bli til skamme over sine planer.
7. Samarias konge skal bli borte som en treflis på vannet.
8. Avens offerhauger, Israels synd, skal tilintetgjøres. Torner og tistler skal skyte opp på deres altere. De skal si til fjellene: Skjul oss! - og til haugene: Fall over oss!
9. Fra Gibeas dager har du syndet, Israel! De har bare fortsatt. Skal ikke krigen mot de onde nå dem i Gibea?
10. Jeg vil tukte dem når jeg så ønsker. Folkeslag skal samles imot dem, når jeg tukter dem for deres dobbelte synd.
11. Efra’im er en temmet kvige, som gjerne vil treske. Men jeg legger et åk på hennes fagre hals. Jeg vil spenne Efra’im for, Juda skal pløye, Jakob skal harve.
12. Så dere en sæd, som rettferdigheten krever! Få dere en høst etter kjærlighetens bud! Bryt dere nytt land! For nå er det tiden til å søke Herren, til han kommer og lar rettferdighet regne over dere.
13. Dere har pløyd ugudelighet, dere har høstet urett. Dere har spist løgnens frukt. For du har satt din lit til din ferd og til dine mange helter.