17. Så holdt han dem alle sammen tre dager i fengsel.
18. Den tredje dagen sa Josef til dem: Gjør nå som jeg sier, så skal dere leve, for jeg frykter Gud.
19. Dersom dere er ærlige folk, så kan en av brødrene bli igjen i fengselet her, men dere andre kan dra av sted og ha med dere korn til dem som sulter hjemme hos dere.
20. Før så deres yngste bror hit til meg, så det kan vise seg at dere taler sant, da skal dere ikke dø. Og slik gjorde de.
21. De sa seg imellom: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
22. Ruben tok da til orde og sa til dem: Sa jeg det ikke til dere: Synd ikke mot gutten! Men dere ville ikke høre. Se, derfor kreves nå hans blod.
23. Men de visste ikke at Josef forsto dette, for han brukte tolk når han talte med dem.
24. Og han vendte seg bort fra dem og gråt. Så kom han tilbake til dem igjen og talte til dem. Han tok Simeon ut av flokken og bandt ham mens de så på.
25. Josef ga folkene sine befaling om at de skulle fylle sekkene deres med korn, og legge pengene som hver av dem hadde betalt, tilbake i deres egne sekker, og gi dem niste med på veien. Og slik ble det gjort.
26. Så lesste de kornet på eslene og dro av sted.
27. Men da de var i herberget og en av dem åpnet sekken sin for å gi eselet fôr, fikk han se pengene, for de lå øverst i sekken.
28. Han sa til brødrene: Pengene mine er sendt tilbake, de ligger her i sekken min! Da ble de helt motløse, og forferdet sa den ene til den andre: Hva er dette som Gud har gjort mot oss?
29. Så kom de hjem til sin far Jakob i Kana’ans land. De fortalte ham alt det som hadde hendt dem, og sa:
30. Mannen som er herre der i landet, talte hardt til oss og tok oss for folk som ville utspeide landet.
31. Da sa vi til ham: Vi er ærlige folk, vi er ikke speidere.
32. Vi er tolv brødre, sønner av samme far. En av oss er ikke mer, og den yngste er hjemme hos vår far i Kana’ans land.
33. Da sa mannen, landets herre, til oss: Av dette vil jeg forstå om dere er ærlige folk: La én av dere bli tilbake her hos meg. Ta så med det dere trenger mot hungersnøden hjemme, og dra av sted.
34. Kom så hit til meg med deres yngste bror, så jeg kan vite at dere ikke er speidere, men ærlige folk. Da vil jeg gi deres bror tilbake til dere, og dere kan fritt dra omkring i landet.
35. Nå skjedde det da de tømte sekkene sine, se, da fant hver av dem pengepungen sin i sekken. Og da både de og faren så pengepungene, ble de grepet av frykt.