12. Men han sa: Nei! Dere er kommet for å se hvor landet ligger åpent.
13. Da sa de: Vi, dine tjenere, er tolv brødre, sønner av én mann i Kana’ans land. Den yngste er nå hjemme hos vår far, og én er ikke mer.
14. Men Josef sa til dem: Det er som jeg har sagt. Dere er speidere.
15. Men nå skal dere settes på prøve: Så sant farao lever! Dere slipper ikke herfra før deres yngste bror kommer hit.
16. Send en av dere av sted for å hente denne broren deres, men dere andre skal holdes her som fanger. Så vil det vise seg om dere taler sant. Hvis ikke, er dere speidere, så sant farao lever!
17. Så holdt han dem alle sammen tre dager i fengsel.
18. Den tredje dagen sa Josef til dem: Gjør nå som jeg sier, så skal dere leve, for jeg frykter Gud.
19. Dersom dere er ærlige folk, så kan en av brødrene bli igjen i fengselet her, men dere andre kan dra av sted og ha med dere korn til dem som sulter hjemme hos dere.
20. Før så deres yngste bror hit til meg, så det kan vise seg at dere taler sant, da skal dere ikke dø. Og slik gjorde de.
21. De sa seg imellom: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
22. Ruben tok da til orde og sa til dem: Sa jeg det ikke til dere: Synd ikke mot gutten! Men dere ville ikke høre. Se, derfor kreves nå hans blod.
23. Men de visste ikke at Josef forsto dette, for han brukte tolk når han talte med dem.
24. Og han vendte seg bort fra dem og gråt. Så kom han tilbake til dem igjen og talte til dem. Han tok Simeon ut av flokken og bandt ham mens de så på.