58. Nyheten om hvordan Herren Gud hadde vært god mot henne spredde seg raskt blant naboer og slektninger, og alle gledet seg på hennes vegne.
59. Da gutten var åtte dager gammel, samlet alle slektningene og vennene seg for å være med i seremonien da de omskar gutten. Alle trodde at han skulle få navnet Sakarja etter faren sin.
60. Men Elisabet sa: ”Nei, han skal hete Johannes.”
61. ”Hvorfor det?” spurte de. ”Det finnes jo ingen annen i slekten din som heter det.”
62. De vendte seg mot faren og forsøkte ved hjelp av tegn og fakter å spørre ham hva han mente om navnet.
63. Da ba ham om noe å skrive på, og til alles forbauselse skrev han: ”Han skal hete Johannes.”
64. I samme øyeblikk kunne Sakarja snakke igjen, og han begynte å hylle og tilbe Gud.
65. Alle som bodde i nærheten, ble helt forskrekket, og nyheten om hva som hadde skjedd, spredde seg i fjellbygdene i Judea.
66. De som hørte om det som hadde skjedd husket det godt og spurte seg etter som tiden gikk: ”Hva kommer det til å bli av dette barnet når han vokser opp? Herren Gud er med ham på en spesiell måte.”
67. Og Sakarja, som var far til barnet, ble fylt av Guds Hellige Ånd og bar fram et budskap fra Gud med disse ordene:
68. ”La oss hylle Herren, Israels Gud, for han kommer til folket sitt og setter det fri.
69. Han sender oss en mektig frelser fra sin tjener kong Davids slekt,
70. nøyaktig som han for lenge siden lovet ved profetene sine,
71. en som kan frelse oss fra våre fiender,ja, frelse oss fra alle som hater oss.
72-73. Gud har vært god mot forfedrene våre,og han holder sitt Hellige løfte til Abraham: