15. I fikk jo ikke trældommens ånd, så I atter skulde frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!
16. Ånden selv vidner med vår ånd at vi er Guds barn;
17. men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham.
18. For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.
19. For skapningen lenges og stunder efter Guds barns åpenbarelse;
20. skapningen blev jo lagt under forgjengelighet - ikke godvillig, men efter hans vilje som la den derunder -
21. i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trældom til Guds barns herlighets frihet.
22. For vi vet at hele skapningen tilsammen sukker og er tilsammen i smerte inntil nu;
23. ja, ikke bare det, men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder efter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.