7. For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;
8. men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.
9. Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.
10. For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.
11. Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,
12. forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.
13. For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
14. Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
15. og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
16. For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
17. Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
18. forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,