13. For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
14. Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
15. og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
16. For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
17. Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
18. forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,
19. det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,
20. hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.