4. Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden,
5. og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;
6. for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.
7. Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?
8. Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.
9. Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?
10. For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet.
11. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.
12. Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær,