1. Da nu menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre,
2. så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok sig hustruer, hvem de hadde lyst til.
3. Da sa Herren: Min Ånd skal ikke dømme blandt menneskene til evig tid; for sin villfarelses skyld er det* kjød, og dets dager skal være hundre og tyve år.
4. I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige.
5. Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.
6. Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.
7. Og Herren sa: Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; for jeg angrer at jeg har skapt dem.
8. Men Noah fant nåde for Herrens øine.
9. Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blandt sine samtidige; Noah vandret med Gud.
10. Og Noah fikk tre sønner: Sem, Kam og Jafet.
11. Men jorden blev fordervet for Guds åsyn, og jorden blev full av urett.