8. slik det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvet ånd, øyne som ikke ser, og ører som ikke hører, helt til denne dag.
9. Og David sier: La bordet deres bli en snare og en felle, en snublestokk og en straff for dem.
10. La øynene deres bli formørket så de ikke kan se, og bøy deres rygg for alltid.
11. Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem.
12. Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall?
13. Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt,
14. i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem.
15. Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død!
16. Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er greinene det også.
17. Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem.
18. Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.
19. Kanskje du vil si: «Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.»
20. Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!
21. Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg.
22. Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av.