1. Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme.
2. Gud har ikke forkastet sitt folk, det folket han hadde vedkjent seg. Vet dere ikke hva Skriften sier i fortellingen om Elia, der han anklager Israel overfor Gud?
3. «Herre, dine profeter har de drept, og dine altere har de revet ned. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.»
4. Men hva er det guddommelige svaret han får? «Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Baal.»
5. På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt.
6. Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers var ikke nåden lenger nåde.
7. Hva så? Det Israel søker, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet,
8. slik det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvet ånd, øyne som ikke ser, og ører som ikke hører, helt til denne dag.
9. Og David sier: La bordet deres bli en snare og en felle, en snublestokk og en straff for dem.
10. La øynene deres bli formørket så de ikke kan se, og bøy deres rygg for alltid.
11. Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem.
12. Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall?
13. Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt,