31. Moses så dette synet og undret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens røst:
32. ‘Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’ Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp.
33. Da sa Herren til ham: ‘Ta skoene av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn.
34. Jeg har sett hvordan folket mitt blir plaget i Egypt og har hørt klagen deres. Jeg har steget ned for å fri dem ut. Gå nå! Jeg sender deg til Egypt.’
35. Denne Moses, som de forkastet da de sa: ‘Hvem har satt deg til leder og dommer?’ – nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken.
36. Den samme Moses førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen.
37. Det var han som sa til israelittene: ‘Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre.’
38. Da folket var forsamlet i ødemarken, var det også han som var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med fedrene våre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.
39. Men fedrene våre ville ikke adlyde ham. De avviste ham, og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt
40. og sa til Aron: ‘Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har hendt med denne Moses som førte oss ut av Egypt.’
41. På den tiden laget de en kalv og ofret til denne avguden og jublet over et verk av sine egne hender.
42. Men Gud vendte seg fra dem og lot dem tilbe himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Bar dere fram for meg slaktoffer og gaver de førti årene i ørkenen, Israels hus?