15. Da jeg dro til Jerusalem, reiste overprestene og jødenes eldste anklage mot ham og ba om å få ham dømt.
16. Jeg svarte dem at det ikke er romersk sedvane å utlevere noen som er anklaget, før han personlig har møtt anklagerne og fått anledning til å forsvare seg mot klagen.
17. Så kom de sammen her, og jeg lot dem ikke vente lenge; allerede dagen etter inntok jeg dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram.
18. Anklagerne stilte seg rundt ham, men de kom ikke med beskyldninger om slike forbrytelser som jeg hadde ventet.
19. Det de anførte mot ham, gjaldt noen stridsspørsmål i deres egen religion og noe om en viss Jesus som var død, men som Paulus påsto er i live.
20. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle etterforske denne saken, og spurte om han kunne tenke seg å reise til Jerusalem for å få dom i saken.
21. Men Paulus anket og ville sitte i varetekt inntil hans høyhet, keiseren, kunne avgjøre saken. Derfor befalte jeg at han skulle holdes i forvaring til jeg får sendt ham til keiseren.»