12. Der var det en gudfryktig og lovtro mann, Ananias, som alle jødene på stedet hadde bare godt å si om.
13. Han kom og stilte seg foran meg og sa: ‘Saul, bror, bli seende!’ I samme stund kunne jeg se ham.
14. Han sa til meg: ‘Våre fedres Gud har bestemt deg til å kjenne hans vilje, til å se Den rettferdige og til å høre hans egen røst.
15. For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt.
16. Så hvorfor nøler du nå? Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du påkaller hans navn.’
17. Da jeg hadde vendt tilbake til Jerusalem og ba i tempelet, kom jeg i ekstase.
18. Jeg så Herren, og han sa til meg: ‘Skynd deg! Dra ut av Jerusalem så fort du kan, for de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg.’
19. Men jeg sa til ham: ‘Herre, de vet jo selv at jeg rundt om i synagogene fikk kastet dem som trodde på deg, i fengsel og lot dem piske.
20. Og da blodet rant fra Stefanus, ditt vitne, var jeg selv til stede. Jeg var enig med dem som drepte ham, og passet kappene deres.’
21. Men Herren sa: ‘Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedninger langt borte.’»
22. Så langt hørte de på ham, men nå begynte de å rope: «Få ham bort fra jordens overflate! En slik mann bør ikke få leve!»
23. De skrek og veivet med kappene og kastet støv opp i luften.
24. Da befalte kommandanten at han skulle føres inn i borgen, og at han skulle forhøres under pisking, så de kunne få vite grunnen til at de skrek slik mot ham.
25. Men da de spente ham fast for å piske ham, spurte Paulus offiseren som var til stede: «Har dere lov til å piske en romersk borger før han har fått en dom?»