1. Jeg, Paulus, som går for å være så svak når jeg er hos dere, men modig når jeg er borte, jeg formaner dere ved Kristi egen vennlighet og mildhet.
2. Jeg ber dere, la meg slippe å vise motet mitt når jeg nå kommer! Men jeg vil være både fast og dristig mot visse folk som sier at vi drives av rent menneskelige motiver.
3. For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler.
4. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger
5. og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.
6. Og når dere har nådd fram til full lydighet, står vi klar til å straffe enhver ulydighet.
7. Ha dette klart for dere! Den som for egen del er overbevist om at han tilhører Kristus, bør tenke over dette en gang til med seg selv. For også vi tilhører Kristus, like mye som han.
8. Jeg kunne ha skrytt enda mer av den fullmakt Herren har gitt oss – fullmakt til å bygge opp, ikke til å rive dere ned. Og det ville jeg ikke ha skammet meg over.
9. For jeg har jo ikke skrevet brev for å skremme dere.
10. «Brevene er myndige og sterke», sier noen, «men når han kommer selv, er han spak, og det han sier, er lite å bry seg om.»