24. han lot manna regne over dem til føde,han ga dem korn fra himmelen.
25. Englebrød fikk menneskene spise.Gud sendte mat, og de ble mette.
26. Han lot østavinden fare ut fra himmelen,førte sønnavinden fram ved sin makt.
27. Han lot kjøtt regne ned over dem som støv,fugler så mange som havets sand.
28. Midt i leiren lot han dem falle,rundt omkring teltene.
29. De spiste seg mer enn mette,han ga dem alt de hadde lyst på.
30. Men før de hadde snudd seg bort fra det,mens de fortsatt hadde mat i munnen,
31. da reiste Guds vrede seg mot dem.De kraftigste blant dem drepte han,Israels unge menn tvang han i kne.
32. Likevel fortsatte de å syndeog stolte ikke på hans underfulle verk.
33. Så lot han deres dager ende i et pust,deres leveår i redsel.
34. Når han drepte, søkte de ham,de vendte om og lette etter Gud.
35. De husket at Gud er deres klippe,at Gud, Den høyeste, er deres forløser.
36. Likevel bedro de ham med munnen,de løy for ham med tungen.
37. Hjertet holdt ikke fast ved ham,de var ikke tro mot hans pakt.
38. Men han var barmhjertig,han tilga synden og ødela dem ikke.Gang på gang holdt han vreden tilbakeog slapp ikke all sin harme løs.
39. Han husket at de var av kjøtt og blod,vind som farer av sted og ikke vender tilbake.
40. Hvor ofte trosset de ham ikke i ørkenen!I ødemarken gjorde de ham sorg.
41. Stadig satte de Gud på prøveog krenket Israels Hellige.
42. De husket ikke at han grep innden dagen han fridde dem fra fienden,