7. I min nød kalte jeg på Herren,jeg ropte til min Gud.Han hørte meg fra sitt tempel,mitt rop nådde hans øre.
8. Da skalv og skaket jorden,fjellenes grunnvoller ristet,de skalv fordi han var harm.
9. Røyk steg opp fra hans nese,fortærende ild fra hans munn,gnister flammet opp fra ham.
10. Han bøyde himmelen og steg ned,under føttene hans var mørke skyer.
11. Han red på kjeruben, han fløyog stupte ned på vindens vinger.
12. Han gjorde mørket til sitt skjulested,et telt av svarte, regntunge skyer.
13. Fra stråleglansen foran ham fór hagl,fra skyene kom glødende kull.
14. Herren tordnet i himmelen,Den høyeste lot røsten lyde.Hagl og glødende kull!
15. Han skjøt sine piler og spredte dem,han skremte dem med lyn.
16. Havbunnens renner kom til syne,og jordens grunnvoller ble blottlagtda du truet, Herre,da du fnyste av vrede.
17. Han rakte ut hånden fra det høye og grep meg,dro meg opp av veldige vann.
18. Han berget meg fra min mektige fiendeda de som hatet meg, var for sterke.
19. På ulykkesdagen kom de imot meg,men Herren var min støtte.
20. Han førte meg ut i åpent landog fridde meg ut, for han har sin glede i meg.
21. Herren ga meg igjen for min rettferd,han lønnet meg, for mine hender var rene.