6. I førti år vandret israelittene omkring i ørkenen, til alle krigerne som hadde dratt ut av Egypt, var døde. De ville ikke adlyde Herrens ord. Derfor sverget Herren at han ikke ville la dem få se det landet han med ed hadde lovet fedrene deres å gi oss, et land som flyter av melk og honning.
7. Det var sønnene deres, som Herren hadde latt vokse opp i deres sted, Josva omskar. De hadde jo forhud, siden de ikke var blitt omskåret under ferden.
8. Da hele folket var omskåret, holdt de seg i ro i leiren til de ble friske igjen.
9. Herren sa til Josva: «I dag har jeg veltet Egypts vanære vekk fra dere.» Derfor ble stedet kalt Gilgal, og det heter det den dag i dag.
10. Mens israelittene lå i leir ved Gilgal, holdt de påske der på Jeriko-slettene, om kvelden den fjortende dagen i måneden.
11. Og dagen etter påske, nettopp den dagen, spiste de av landets grøde: usyret brød og ristet korn.
12. Fra den dagen ble det slutt på mannaen. Siden israelittene nå kunne spise av landets grøde, fikk de ikke mer manna. Det året spiste de av avlingen fra Kanaans land.
13. En gang Josva var ved Jeriko, så han opp og fikk øye på en mann som sto framfor ham med løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: «Er du med oss eller med fiendene våre?»
14. Mannen sa: «Nei, jeg er føreren for Herrens hær. Nå er jeg kommet.» Da falt Josva ned med ansiktet mot jorden og sa: «Hva har min herre å si til sin tjener?»
15. Føreren for Herrens hær svarte Josva: «Ta skoene av føttene, for stedet du står på, er hellig.» Det gjorde Josva.