35. «Ikke en eneste av denne onde slekt skal få se det gode landet som jeg med ed lovet å gi deres fedre,
36. bare Kaleb, sønn av Jefunne; han skal få se det. Til Kaleb og hans barn vil jeg gi det landet som han har satt sin fot på, fordi han trofast holdt seg til Herren.»
37. For deres skyld ble Herren harm på meg også. Han sa: «Heller ikke du skal få komme inn dit.
38. Men Josva, Nuns sønn, som er din tjener, skal få komme inn. Gjør ham sterk, for han skal gjøre landet til Israels eiendom.
39. Småbarna som dere trodde ville bli tatt som krigsbytte, og de barna som ennå ikke vet forskjell på godt og ondt, de skal komme inn i landet. Jeg gir det til dem, og de skal innta det.
40. Men dere må snu og gå ut i ørkenen, i retning av Sivsjøen.»
41. Da svarte dere meg: «Vi har syndet mot Herren. Nå vil vi dra opp og kjempe, som Herren vår Gud har befalt oss.» Dere spente på dere våpen, alle som en, og gjorde dere klare til å dra opp i fjellandet.
42. Men Herren sa til meg: Si til dem: «Dere skal ikke dra opp og kjempe, for jeg er ikke midt blant dere. Ellers vil dere bli slått av deres fiender.»
43. Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Dere trosset det Herren hadde sagt, og i overmot dro dere opp i fjellene.
44. Da rykket amorittene, som bodde der i fjellandet, ut mot dere. De forfulgte dere som en bisverm, slo dere i Se'ir og drev dere helt til Horma.
45. Da dere kom tilbake, gråt dere for Herrens ansikt, men han ville ikke høre på dere, han ville ikke lytte.
46. Derfor måtte dere bo i Kadesj så lenge som dere gjorde.