1. Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme.
2. Gud har ikke forkastet sitt folk, det folk han hadde vedkjent seg. Vet dere ikke hva Skriften sier i fortellingen om Elia, der han står fram for Gud og anklager Israel?
3. Herre, dine profeter har de drept, og dine altere har de revet ned. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.
4. Men hva er Guds svar til ham? Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Ba’al.
5. På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde.
6. Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers ville jo nåden ikke være noen nåde.
7. Hva så? Det Israel strever etter, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet,
8. slik det står skrevet:Gud har gitt dem ¬en sløvet ånd,øyne som ikke ser ¬og ører som ikke hører,helt til denne dag.
9. Og David sier:La deres bord bli en snare ¬og felle,så de snubler og får sin straff.
10. La det bli mørkt for øynene ¬på dem,så de ikke kan se,og la deres rygg være bøyd ¬for alltid.
11. Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, ved at de falt kom frelsen til de andre folk, og så skulle jødene bli misunnelige på dem.
12. Når deres fall har ført til rikdom for verden og tapet av dem er blitt til rikdom for de andre folk, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall?