11. Likevel sendte eieren en annen tjener; men de slo ham også, hånte ham og lot ham gå tomhendt bort.
12. Han sendte en tredje, og ham slo de til blods og kastet ham ut.
13. Hva skal jeg nå gjøre? tenkte eieren av vingården. Jo, jeg vil sende min egen kjære sønn. Ham vil de sikkert ha respekt for.
14. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, samrådde de seg med hverandre og sa: Der har vi arvingen! La oss slå ham i hjel, så blir arven vår.
15. Dermed kastet de ham ut av vingården og slo ham i hjel.Hva skal nå vingårdens herre gjøre med disse forpakterne?
16. Han skal komme og gjøre ende på dem og overlate vingården til andre.» Da sa de som hadde hørt på: «Det må ikke skje!»
17. Men han så på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet:Den steinen ¬bygningsmennene vraket,er blitt hjørnestein.
18. Den som faller mot denne steinen, skal skade seg. Men den som steinen faller på, skal bli knust.»
19. De skriftlærde og overprestene ville gjerne legge hånd på ham med det samme, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket.
20. De holdt ham da under oppsikt og sendte noen ut for å spionere. De skulle gi seg ut for å være fromme menn og prøve å gripe ham i å si noe galt, så de kunne få overgitt ham til myndighetene og landshøvdingen.
21. De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du tar ikke hensyn til person eller rang, men lærer virkelig hva som er Guds vei.
22. Si oss: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?»
23. Men han merket deres baktanker og sa til dem:
24. «Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sitt navn her?» «Keiseren,» svarte de.
25. Da sa han til dem: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.»
26. De greide ikke å felle ham på noe han sa mens folk hørte på; de bare undret seg over svaret og tidde.