1. Å, hvor Herren i sin vredehar hyllet Sion ¬i mørke skyer.Han har kastet Israels prydfra himmelen ned på jorden.Sin fotskammel ¬kom han ikke i hupå sin vredes dag.
2. Herren har uten skånselødelagt alle Jakobs bosteder.I sin harme rev han nedalle festningene ¬for folket i Juda.Han jevnet dem med jordenog vanæret riket ¬og dets stormenn.
3. I brennende vrede hogg han avhvert horn i Israel.Da fienden rykket fram,trakk han sin høyre hånd ¬tilbake.I Jakob tente han en ildsom flammet oppog fortærte rundt omkring.
4. Som en fiende spente han buenog løftet sin høyre hånd.Som en motstander drepte hanalt det vi frydet oss over å se.Over Sion-datterens teltøste han sin harme ut som ild.
5. Herren viste seg som en fiendeog gjorde ende på Israel.Han ødela alle borgene ¬i landetog utslettet festningene.Sorg og sut hopet han oppover Judas datter.
6. Han herjet sin hytte ¬som en ribber en hage,tilintetgjorde sitt samlingssted.Herren lot folk på Sion glemmebåde høytid og sabbat.I sin harme og vredehar han vanæret konge og prest.
7. Herren forkastet sitt alterog oppgav sin helligdom.Borgmurene i byenovergav han i fiendens hånd.De ropte høyt i Herrens hussom på en høytidsdag.
8. Herren satte seg foreå ødelegge muren ¬for Sions datter.Han strakte målesnoren utfor å rive nedog trakk ikke hånden tilbake.Han spredte sorg ¬over voll og mur,og nå er de sunket sammen.
9. Byens porter er sunket i jorden,bommene har han sprengt ¬og knust.Konge og stormenn ¬er i fremmed land,det er ingen rettledning å få.Profetene får ikke lengersyner fra Herren.
10. De eldste i folket på Sionsitter tause på jorden.De strør mold på hodetog binder sørgeplagg om livet.De unge piker i Jerusalembøyer sitt hode mot jorden.
11. Øynene mine forgår av gråt,det gjærer i mitt indre.Mitt mot og min kraft er bortefordi mitt folk er brutt sammen,for både barn og spedbarnsiger om i byens gater.