24. Nei, det var én ting vi var bekymret for da vi gjorde dette. Vi tenkte: En gang kan deres barn komme til å si til våre barn: «Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?
25. Herren har jo satt Jordan til grense mellom oss og dere, Ruben-sønner og Gad-sønner. Dere har ingen del i Herren.» Slik kunne deres barn få våre barn til å holde opp med å frykte Herren.
26. Derfor sa vi: La oss ta fatt og bygge et alter! Vi vil ikke bære fram brennoffer og slaktoffer der.
27. Men det skal være et vitne for oss og dere og for de slekter som kommer etter oss, om at vi vil tjene Herren med våre brennoffer, slaktoffer og måltidsoffer. Så skal ikke deres barn en gang si til våre barn at de ikke har del i Herren.
28. Vi tenkte at hvis de noen gang skulle si noe slikt til oss eller våre etterkommere, vil vi svare: «Se på den etterligningen av Herrens alter som våre forfedre har laget, ikke for at vi skal bære fram brennoffer og slaktoffer der, men for at den skal være et vitne for oss og for dere.»
29. Det kunne aldri falle oss inn å sette oss opp mot Herren og vende oss bort fra ham i dag ved å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer og slaktoffer, i tillegg til det alteret for Herren vår Gud som står foran hans bolig.
30. Da presten Pinhas og folkets ledere og ættehøvdingene i Israel som var med ham, hørte hva Ruben-sønnene, Gad-sønnene og Manasse-sønnene sa, syntes de godt om det.