4. Men Herren sendte en sterk storm over havet. Det blåste så hardt at skipet holdt på å bli knust.
5. Da ble sjømennene redde og ropte hver på sin gud, og for å lette skipet kastet de lasten som var om bord, på sjøen. Jona var gått ned i skipet og lå og sov fast.
6. Skipsføreren gikk da til ham og sa: «Hvordan kan du ligge og sove så godt? Stå opp og rop til din gud! Kanskje guden vil komme oss i hu, så vi ikke går under.»
7. Og sjømennene sa til hverandre: «Kom, la oss kaste lodd, så vi får vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!» Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.
8. Da sa de til ham: «Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva ærend er du ute i, og hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra, og hvilket folk hører du til?»
9. Han svarte: «Jeg er hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som har skapt havet og fastlandet.»
10. Da ble sjømennene grepet av en stor redsel og sa til ham: «Hva er det du har gjort!» For de visste at han hadde rømt fra Herren; det hadde han fortalt dem.
11. «Hva skal vi gjøre med deg,» sa de, «så havet kan legge seg?» For havet ble mer og mer opprørt.
12. Han svarte: «Ta og kast meg i havet, så skal det stilne! For jeg vet at det er for min skyld den sterke stormen er kommet over dere.»
13. Sjømennene prøvde å ro tilbake til land, men de greide det ikke. For sjøen slo sterkere og sterkere mot dem.