8. De skal bli som møllspiste klær,lik ulltøy som er fortært av mott.Men min rettferd skal vare evig,min frelse fra slekt til slekt.
9. Våkn opp, du Herrens arm,våkn opp og kle deg i kraft!Våkn opp som i gamle dager,som i svunne tider!Var det ikke du som felte Rahabog gjennomboret draken?
10. Var det ikke du ¬som tørrla sjøen,som tørket ut vannet ¬i det store dypog gjorde sjøbunnen til en vei,så de utfridde kunne gå over?
11. Nå skal de vende tilbake,de som Herren fridde ut.De kommer til Sion med jubel,med evig glede om sin panne.Fryd og glede skal nå dem igjen,sorg og sukk skal flykte.
12. Jeg er den som trøster dere.Hvem er da du som fryktermennesker som må dø,menneskebarn ¬som visner lik gress?
13. Hvorfor glemmer du Herren, ¬din skaper,han som spente ut himmelenog la jordens grunnvoll?Hvorfor skjelver du stadig, ¬dagen lang,for undertrykkerens raserinår han sikter ¬på å ødelegge deg?Hvor blir det vel av hans raseri?
14. Snart skal den lenkebundne ¬slippe fri;han skal ikke dø og gå i graven,og ikke skal han mangle brød.
15. Jeg er Herren din Gudsom setter havet i opprør, ¬så bølgene bruser,Herren, Allhærs Gud, ¬er hans navn.
16. Jeg har lagt mine ord ¬i din munnog skjult deg i skyggen ¬av min hånd.Jeg som spente ut himmelenog la jordens grunnvoll,sier til Sion: «Du er mitt folk.»
17. Våkn opp, våkn opp ¬og reis deg,Jerusalem, du som måtte drikkevredens beger fra Herrens håndog tømme helt til bunnsden skålen som gjorde deg ør!
18. Av alle sønnene hun fikk,var det ingen ¬som ville leie henne.Av alle de barna hun fostret,var det ikke én ¬som tok henne i hånden.
19. Ulykker rammet deg ¬dobbelt opp– hvem syntes synd på deg? –herjing og ødeleggelse, ¬sult og sverd– hvem var det ¬som trøstet deg?