16. Jeg har lagt mine ord ¬i din munnog skjult deg i skyggen ¬av min hånd.Jeg som spente ut himmelenog la jordens grunnvoll,sier til Sion: «Du er mitt folk.»
17. Våkn opp, våkn opp ¬og reis deg,Jerusalem, du som måtte drikkevredens beger fra Herrens håndog tømme helt til bunnsden skålen som gjorde deg ør!
18. Av alle sønnene hun fikk,var det ingen ¬som ville leie henne.Av alle de barna hun fostret,var det ikke én ¬som tok henne i hånden.
19. Ulykker rammet deg ¬dobbelt opp– hvem syntes synd på deg? –herjing og ødeleggelse, ¬sult og sverd– hvem var det ¬som trøstet deg?
20. Maktesløse lå dine sønnerpå alle gatehjørner,som antilopen i garnet,rammet av Herrens ¬brennende vrede,av trusselen fra din Gud.
21. Så hør nå dette, du stakkar,du som er drukken, ¬men ikke av vin!
22. Så sier Herren, ¬din Herre og Gud,som strider for sitt folk:Se, nå tar jeg ut av din håndden skålen som gjorde deg ør;aldri mer skal du drikkeav min brennende vredes ¬beger.
23. Jeg rekker det til dem ¬som plaget deg,til dem som sa: «Legg deg ned,så vi kan gå over deg!»Du måtte gjøre din rygg ¬lik flat mark,lik en vei som de drog fram på.