1. Om ammonittene.Så sier Herren:Har Israel ingen sønner,har han ikke noen arving?Hvorfor har da Milkom ¬inntatt Gadog hans folk slått seg ned ¬i byene der?
2. Se, derfor skal dager komme,lyder ordet fra Herren,da jeg lar hærrop rungefor ammonittene i Rabba.Byen skal bli ¬til en øde ruinhaug,dens datterbyer ¬skal brennes opp.Israel skal ta arvelandet igjenfra dem som tok det fra ham, ¬sier Herren.
3. Nå kan du jamre, Hesjbon,for Ai er ødelagt.Skrik, dere Rabbas døtre,ta sørgeplagg på, ¬stem i med klageog løp omkring ved kveene.For Milkom må gå i fangenskapog hans prester og høvdinger ¬med ham.
4. Hvorfor roser du deg av dalene,av overfloden i din dal,du frafalne datter,som setter din lit til dine skatterog sier: ¬«Hvem kan vel nå meg?»
5. Se, fra alle kantersender jeg redsel over deg,sier Herren Gud, Allhærs Gud.Dere skal drives bort, ¬hver i sin retning,og ingen skal samle dem ¬som flykter.
6. Men siden vender jeg lagnadenfor ammonittene,lyder ordet fra Herren.
7. Om Edom.Så sier Herren, Allhærs Gud:Er det ikke mer noen visdom ¬i Teman,ikke noe råd å få hos de kloke?Er deres visdom helt fordervet?
8. Flykt, snu om! ¬Søk skjul dypt nede,dere som bor i Dedan.For jeg lar ulykke ramme Esaupå den tid jeg krever ham ¬til regnskap.
9. Når det kommer drueplukkere ¬til deg,lar de ingen etterhøst bli igjen.Og kommer det tyver ¬om natten,ødelegger de så mye de vil.
10. For jeg blottlegger Esauog røper hans skjulesteder,så han ikke ¬kan gjemme seg bort.Hans barn og brødre ¬og grannerblir herjet; det er ute med dem.