1. Mens Esra lå gråtende foran Guds hus og bad og bekjente folkets synd, samlet det seg rundt ham en stor mengde israelitter, menn, kvinner og barn, og folket gråt sårt.
2. Sjekanja, sønn av Jehiel, som tilhørte Elam-ætten, tok da til orde og sa til Esra: «Vi har vært troløse mot vår Gud og tatt oss koner blant den fremmede befolkningen her i landet. Likevel er det ennå håp for Israel.
3. La oss nå gi Gud det høytidelige løfte at vi skal sende fra oss alle disse konene og barna deres. Dette er det råd vi har fått fra Herren og fra de menn som frykter Guds bud. La oss gå fram etter loven!
4. Stå opp, for det er din sak å ordne dette, men vi skal stå sammen med deg. Vær ved godt mot og gå til verket!»
5. Da reiste Esra seg og lot de øverste prestene og levittene og høvdingene for hele Israel avlegge ed på at de skulle gjøre det som var sagt; og de sverget på det.
6. Esra forlot deretter plassen foran Herrens hus og gikk inn i det rommet som tilhørte Johanan, sønn av Eljasjib. Der ble han natten over uten å smake mat eller drikke; for han sørget over troløsheten blant de hjemkomne.
7. Så ble det gitt melding til alle som var kommet hjem til Judea og Jerusalem, at de skulle samle seg i Jerusalem.
8. Høvdingene og de eldste hadde bestemt at den som ikke kom innen tre dager, skulle få all sin eiendom bannlyst og selv bli utelukket fra menigheten av de hjemkomne.
9. Alle mennene fra Juda og Benjamin samlet seg i Jerusalem i løpet av tre dager. Den tjuende dagen i den niende måneden satt hele folket på plassen foran Guds hus, og de skalv både på grunn av denne saken og fordi det regnet.
10. Presten Esra reiste seg og sa: «Dere har vært troløse og tatt dere fremmede kvinner til koner; slik har dere gjort Israels skyld stor.