22. Kvelden før flyktningen kom, var Herrens hånd kommet over meg. Og før han kom til meg om morgenen, åpnet Herren min munn. Da den ble åpnet, var jeg ikke lenger stum.
23. Herrens ord kom til meg, og det lød så:
24. Menneske, de som bor blant ruinene der borte i Israels land, de sier: «Abraham var alene, og enda tok han landet i eie. Vi er mange, og vi har fått det til eiendom.»
25. Derfor skal du si til dem: Så sier Herren Gud: Dere spiser kjøtt med blodet i, løfter blikket til avgudene og lar det flyte blod. Og så skulle dere få eie landet!
26. Dere setter deres lit til sverdet, gjør avskyelige ting og krenker hverandres koner. Og dere skulle få eie landet!
27. Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Så sant jeg lever, de som bor blant ruinene, skal falle for sverd; den som er ute på marken, gir jeg til føde for villdyrene, og de som holder til i fjellborgene og hulene, skal dø av pest.
28. Jeg gjør landet til en redselsfull ørken; det blir slutt på dets stolte makt. Fjellene i Israel skal ligge øde; ingen skal ferdes der.