17. Nå vil vel dine landsmenn si: «Herren går ikke fram på rett vis.» Men det er deres egen atferd som ikke er rett.
18. Når den rettferdige oppgir sin rettferd og gjør urett, da skal han dø.
19. Og når den ugudelige vender om fra sin ondskap og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han leve.
20. Og enda sier dere at Herren ikke går fram på rett vis. Israelitter, jeg vil dømme dere etter det hver enkelt har gjort.
21. I det tolvte året etter at vi ble bortført, på den femte dagen i den tiende måneden, kom en flyktning fra Jerusalem til meg og sa: «Byen er tatt.»
22. Kvelden før flyktningen kom, var Herrens hånd kommet over meg. Og før han kom til meg om morgenen, åpnet Herren min munn. Da den ble åpnet, var jeg ikke lenger stum.
23. Herrens ord kom til meg, og det lød så:
24. Menneske, de som bor blant ruinene der borte i Israels land, de sier: «Abraham var alene, og enda tok han landet i eie. Vi er mange, og vi har fått det til eiendom.»
25. Derfor skal du si til dem: Så sier Herren Gud: Dere spiser kjøtt med blodet i, løfter blikket til avgudene og lar det flyte blod. Og så skulle dere få eie landet!
26. Dere setter deres lit til sverdet, gjør avskyelige ting og krenker hverandres koner. Og dere skulle få eie landet!
27. Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Så sant jeg lever, de som bor blant ruinene, skal falle for sverd; den som er ute på marken, gir jeg til føde for villdyrene, og de som holder til i fjellborgene og hulene, skal dø av pest.
28. Jeg gjør landet til en redselsfull ørken; det blir slutt på dets stolte makt. Fjellene i Israel skal ligge øde; ingen skal ferdes der.
29. De skal sanne at jeg er Herren, når jeg gjør landet til en redselsfull ørken på grunn av all styggedommen de har gjort.