13. På dens falne stamme slo alle fugler under himmelen seg ned, og til dens løvverk kom alle dyrene på marken.
14. Derfor skal ingen trær som står ved vann, vokse for høyt og strekke sin krone opp mellom skyene. Og de sterkeste blant dem, de som suger til seg vann, skal ikke stå der så stolte. For de er alle prisgitt døden og må fare til landet der nede, til mennesker som er gått i graven.
15. Så sier Herren Gud: Den dagen sederen fór til dødsriket, lot jeg havdypet sørge over den. Jeg dekket det til og stanset dets strømmer; mengder av vann ble holdt tilbake. Jeg kledde Libanon i sort for sederens skyld, og alle trær på marken tørket bort av sorg over den.
16. Ved braket av dens fall fikk jeg folkeslag til å skjelve, da jeg førte den ned til dødsriket sammen med dem som går i graven. I landet der nede fikk de trøst, alle de utsøkte Eden-trær, alle de beste på Libanon, som suget til seg vann.
17. Også de måtte gå til dødsriket sammen med sederen, ned til dem som var falt for sverd. Og de som holdt til i skyggen av treet, ble strødd ut blant folkeslagene.