9. Hvis da profeten lar seg lokke til å si et ord, da er det jeg, Herren, som har lokket profeten. Jeg vil rette hånden imot ham og utrydde ham av mitt folk Israel.
10. De må begge bære skylden, både profeten og han som spør.
11. Så skal Israels ætt ikke lenger fare vill og gå bort fra meg og ikke lenger gjøre seg uren med alle slags synder. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud, lyder ordet fra Herren Gud.
12. Herrens ord kom til meg, og det lød så:
13. Menneske, når et land synder mot meg og bærer seg troløst at, da retter jeg hånden imot det og bryter i stykker brødstaven for det. Jeg sender hunger i landet og rydder ut både folk og fe.
14. Om disse tre menn, Noah, Daniel og Job, var der, kunne de med sin rettferd bare berge sitt eget liv, sier Herren Gud.
15. Hvis jeg lot villdyr fare igjennom landet, og de gjorde det folketomt, så det ble til en ørken der ingen ferdes av frykt for villdyrene,
16. så kunne disse tre menn, om de var der – så sant jeg lever, sier Herren Gud – verken berge sønner eller døtre. De kunne bare bli berget selv, men landet ville bli til en ørken.
17. Eller hvis jeg sendte sverd mot landet og sa: «Sverd, dra igjennom landet og utrydd både folk og fe»,