1. Herren lot disse folkeslagene bli igjen for å bruke dem til å sette Israel på prøve, alle som ikke hadde vært med i noen av kampene om Kanaan.
2. Han gjorde det bare for å lære de kommende slekter av israelitter å føre krig, siden de ikke hadde vært med før.
3. Det var disse folkene som ble igjen: de fem filisterfyrstene, alle kanaaneerne, sidonerne og hevittene som bodde i Libanon-fjellene, fra Ba’al-Hermon-fjellet til Lebo-Hamat.
4. Gjennom dem ble Israel satt på prøve, så det kunne vise seg om de ville lyde de bud som Herren hadde gitt fedrene deres ved Moses.
5. Israelittene bodde nå midt iblant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene.
6. De tok døtrene deres til ekte og gav sine døtre til sønnene deres, og så dyrket de deres guder.
7. Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne. De glemte Herren sin Gud og dyrket Ba’al-gudene og Astarte-bildene.
8. Da ble Herren brennende harm på israelittene. Han overgav dem til Kusjan-Risjatajim, som var konge i Mesopotamia. Ham måtte de tjene i åtte år.
9. Da ropte israelittene til Herren, og han lot en redningsmann stå fram i Israel og berge dem. Det var Otniel, sønn av Kenas, Kalebs yngste bror.
10. Herrens Ånd kom over ham, og han ble dommer i Israel. Han drog ut til strid, og Herren gav kongen i Mesopotamia, Kusjan-Risjatajim, i hans hånd, så han vant over ham.