4. Da Herrens engel hadde talt disse ord til israelittene, begynte de alle å gråte.
5. Derfor kalte de stedet Bokim. Og de ofret til Herren der.
6. Da Josva hadde latt folket fare, drog israelittene hver til sitt landområde for å legge det under seg.
7. Folket tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de gamle ennå var i live, de som hadde levd lenger enn Josva og hadde sett alle de store gjerninger Herren hadde gjort for Israel.
8. Så døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, hundre og ti år gammel.
9. De gravla ham på hans egen gård og grunn i Timrat-Heres oppe i Efraims fjell-land, nord for Ga’asj-fjellet.
10. Snart gikk hele dette slektleddet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en ny slekt som ikke kjente Herren og ikke visste hva han hadde gjort for Israel.
11. Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Ba’al-gudene
12. og vendte seg bort fra Herren, deres fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt. De holdt seg til andre guder, slike som folkene omkring dem hadde. De bøyde seg og tilbad dem, og således vakte de Herrens harme.