1. Herrens engel kom fra Gilgal opp til Bokim. Han sa: Jeg førte dere opp fra Egypt og lot dere komme til det landet som jeg med ed hadde lovt deres fedre. Jeg sa: «Jeg vil aldri bryte min pakt med dere.
2. Men dere må ikke slutte pakt med dem som bor her i landet, og altrene deres skal dere rive ned.» Men dere hørte ikke på det jeg sa. Hvorfor gjorde dere ikke det?
3. Nå sier jeg til dere: Jeg vil ikke drive dem bort. De skal bli til snarer for dere, og gudene deres skal bli en felle.
4. Da Herrens engel hadde talt disse ord til israelittene, begynte de alle å gråte.
5. Derfor kalte de stedet Bokim. Og de ofret til Herren der.
6. Da Josva hadde latt folket fare, drog israelittene hver til sitt landområde for å legge det under seg.
7. Folket tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de gamle ennå var i live, de som hadde levd lenger enn Josva og hadde sett alle de store gjerninger Herren hadde gjort for Israel.
8. Så døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, hundre og ti år gammel.
9. De gravla ham på hans egen gård og grunn i Timrat-Heres oppe i Efraims fjell-land, nord for Ga’asj-fjellet.
10. Snart gikk hele dette slektleddet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en ny slekt som ikke kjente Herren og ikke visste hva han hadde gjort for Israel.
11. Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Ba’al-gudene
12. og vendte seg bort fra Herren, deres fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt. De holdt seg til andre guder, slike som folkene omkring dem hadde. De bøyde seg og tilbad dem, og således vakte de Herrens harme.
13. De sviktet Herren og dyrket Ba’al og Astarte-bildene.
14. Da ble Herren brennende harm på Israel og gav dem i hendene på røvere som plyndret dem. Han overgav dem til deres fiender rundt omkring, og de kunne ikke stå seg i kampen med fiendene.
15. Overalt hvor de drog fram, var Herrens hånd imot dem. Derfor gikk det ille for dem, slik Herren hadde sagt dem og bekreftet med ed. Og de kom i stor nød.
16. Da lot Herren det fremstå dommere, som berget dem fra røverne.