34. Da Jefta kom hjem igjen til Mispa, kom hans datter ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var hans eneste barn. Han hadde ingen sønn eller datter utenom henne.
35. Med det samme Jefta fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, du volder meg sorg og fører ulykke over meg! Jeg har gitt Herren et løfte, og det kan jeg ikke ta tilbake.»
36. Da sa hun til ham: «Far, har du gitt Herren et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden han har latt deg få hevn over ammonittene, dine fiender.
37. Bare én ting må du gi meg lov til,» sa hun til sin far. «La meg være fri i to måneder, så jeg kan gå omkring på fjellene sammen med mine venninner og gråte over at jeg må dø som jomfru.»
38. «Ja, gå du,» sa faren, og lot henne være borte i to måneder. Så gikk hun bortover fjellene med sine venninner og gråt fordi hun skulle dø så ung.
39. Da de to månedene var omme, kom hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne som han hadde gitt løfte om. Hun hadde aldri hatt forbindelse med noen mann. Siden ble det skikk i Israel
40. at de unge pikene hvert år, fire dager i året, går ut og synger klagesanger over datteren til Jefta fra Gilead.