3. Da flyktet Jefta for brødrene sine og slo seg ned i landet Tob. En flokk løse karer samlet seg om Jefta og var med på ferdene hans.
4. En tid etter begynte ammonittene krig mot Israel.
5. Da de gikk til angrep på israelittene, drog de eldste i Gilead for å hente Jefta hjem fra Tob.
6. De sa til ham: «Kom og vær fører for oss, så vi kan ta kampen opp mot ammonittene.»
7. Men Jefta svarte de eldste fra Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?»
8. De eldste svarte: «Det er jo derfor vi kommer til deg igjen. Går du med oss i kampen mot ammonittene, skal du være høvding over alle oss som bor i Gilead.»
9. Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Dersom dere får meg til å dra hjem og kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, da skal jeg være høvding over dere.»
10. De eldste svarte: «Herren skal være vårt vitne på dette og straffe oss hvis vi ikke gjør som du har sagt.»
11. Da gikk Jefta med de eldste i Gilead. Folket gjorde ham til høvding og fører, og i Mispa gjentok han for Herrens ansikt alt det han hadde sagt.
12. Jefta sendte bud til ammonittenes konge og sa: «Har vi noe utestående med hverandre, siden du kommer hit og angriper landet mitt?»
13. Ammonittenes konge gav sendebudene fra Jefta dette svar: «Da israelittene kom fra Egypt, tok de landet mitt mellom Arnon og Jabbok, helt bort til Jordan. La meg nå få det tilbake med det gode!»
14. Jefta sendte enda en gang bud til ammonittenes konge