23. Slik drev Herren, Israels Gud, amorittene bort og gav landet til sitt folk Israel. Og nå vil du ta det fra dem!
24. Er det ikke så at det som din gud Kamosj lar deg vinne, det legger du under deg, og alt det som Herren vår Gud lar oss vinne, det legger vi under oss?
25. Er du så mye bedre enn moabitt-kongen Balak, Sippors sønn? Gikk han til strid mot Israel? Angrep han dem?
26. Nå har Israel i tre hundre år bodd i Hesjbon og byene der omkring, i Aroer og byene der omkring og i alle byene langs Arnon. Hvorfor har dere ikke tatt dem igjen i hele denne tiden?
27. Jeg har ikke gjort deg noe ondt, men du gjør meg stor urett når du nå går til strid mot meg. Herren, som er dommer, skal i dag avgjøre striden mellom israelittene og ammonittene.
28. Men ammonittenes konge ville ikke høre på det sendebudene fra Jefta sa til ham.
29. Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han fór gjennom Gilead og Manasse og videre til Mispa i Gilead. Derfra drog han ut mot ammonittene.
30. Jefta avla et løfte til Herren. «Gir du ammonittene i min vold,» sa han,
31. «skal den første som går ut av døren i mitt hus og kommer imot meg når jeg vender velberget hjem igjen fra striden med ammonittene, høre Herren til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.»
32. Så drog Jefta ut for å kjempe mot ammonittene, og Herren gav dem i hans vold.
33. Han slo dem og tok landet fra Aroer bort imot Minnit, med tjue byer, og området helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og ammonittene måtte gi seg inn under israelittene.
34. Da Jefta kom hjem igjen til Mispa, kom hans datter ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var hans eneste barn. Han hadde ingen sønn eller datter utenom henne.
35. Med det samme Jefta fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, du volder meg sorg og fører ulykke over meg! Jeg har gitt Herren et løfte, og det kan jeg ikke ta tilbake.»
36. Da sa hun til ham: «Far, har du gitt Herren et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden han har latt deg få hevn over ammonittene, dine fiender.